Anmeldelse: «Magnus» – flott sjakkfilm, men dokumentar-film på det jevne

«Magnus» har premiere på norske kinoer først fredag 2. september, men har allerede i dag premiere på Filmfestivalen i Haugesund. Her er vår anmeldelse!

Sjakkfilmen har en noe broket fortid. Kun Searching for Bobby Fischer (1993) kan sies å ha vært en god film med internasjonal anerkjennelse. Relativt ukjente filmer som Queen to play (2009), Dangerous Moves (1984) og Knights of the South Bronx (2005) har ellers vært blant «toppen» av sjakk-filmer.

Men nå har det plutselig kommet mange: Pawn Sacrifice (2014) mottok blandede anmeldelser i fjor, Disney-filmen Queen of Katwe kommer senere i år, mens Magnus kommer nå!

Tilbake til barndommen

«Magnus» starter med et kort klipp fra VM-matchen i 2013 i Chennai. Som en slags teaser. Deretter går vi rett tilbake til barndommen. Vi ser en klønete, introvert gutt, men aner et potensiale i gutten. Spesielt når vi kjenner til hvordan det har gått.

Regissør Benjamin Ree har brukt 3 år på filmen og vært med på masse med familien Carlsen. Det viser seg ganske tidlig i det snedige fortellergrepet Ree gjør. Henrik Carlsen blir fortellerstemmen i filmen, mens Ree selv er helt taus og betrakter.

Klippene fra Magnus Carlsens barndom og senere fra hans jakt på stormestertittelen, er enormt viktig for å få den litt dypere, emosjonelle bakgrunnen for verdensmesteren. Disse er ikke filmet av Ree selv, men gir både bredde og dybde som Rees klipp, naturlig nok, ikke kan gi.

Vært med der det skjer

En av de store fordelene med «Magnus» er at det er en dokumentar som fortelles i presens. Vi er der det skjer, i det som oppleves som nåtid. Altfor mange dokumentarer lider av for lite materiale med hovedperson. Spesielt historiske dokumentarer som har eksperter som «talking heads» gjennom hele historien. Her snakker Magnus, hans familie og venner. Men vi er der når det skjer.

Filmen fylt av humor og varme. Noe som kanskje kan overraske de fleste, da sjakk for mange kan virke tørt og kaldt.

Problemet med filmen er samtidig som at Ree har utført en sensur i hva han velger å vise oss. Det lange dokumentarfilm-formatet gjør at Ree har mulighet til å dvele ved lengre scener og ta med tidvis uviktige og morsome klipp. Men han utnytter ikke tiden til det fulle. Filmen virker mer som et pliktløp som viser glansbildeversjonen av Magnus Carlsen-historien, og evner ikke å gå ordentlig inn på personen Magnus Carlsen.

– Jeg håper at filmen også vil treffe på et dypt menneskelig plan, om det å være annerledes, sa regissøren tidligere.

Men i det dokumentaren er på vei til å treffe dette dype, menneskelige planet, trekker den seg tilbake. Med unntak av to personlige scener, hvorav ett ikke var filmet av Ree, kommer vi faktisk ikke så mye nærmere inn på hovedpersonen.

Ensomheten på toppen

Magnus Carlsen snakker selv ensomheten på toppen og hans demoner. Og filmen kunne og burde valgt å dvele litt mer ved dette. Istedet velger Ree den lettvinte veien og dramaturgien, og viser VM-matchen og seieren.

På samme måte går man ikke dypere inn på Magnus’ barndom hvor han åpenhjerting snakker om mobbing.

Alle elsker en underdog-historie, men for virkelig å elske den må vi kjenne mer på følelsene og smerten til underdogen. Her kommer det for lite, for sent.

Dokumentarisk problem

Klippet, lyden og musikken sitter som støpt i filmen. Dramaturgien også, selv for barka sjakkspillere som kjenner utfallet av VM-matchen.

Problemet med dokumentaren er, som nevnt over: filmen går ikke i dybden på verdensmesteren. Vi har tilbragt 90 minutter med verdensmesteren, men egentlig kjenner vi han ikke noe bedre.

Likevel, det kanskje største problemet til filmen, er inntrykket den gir av å være tilstede der det skjer, hele tiden. Benjamin Ree har fått tilnærmet ubegrenset tilgang, men det har ikke vært nok. Han er «til stede» med illustrasjonsfilm uten å opplyse seeren om dette.

At den bruker etterinnspilte scener for å gi nærbilder av VM-matchen er på grensen, men kan absolutt tilgis. Soveromscenen, derimot, som åpenbart må være spilt inn i etterkant (undertegnede finner det utenkelig at Team Carlsen skulle la regissøren være på rommet til Magnus Carlsen før et viktig parti, mens han sover), er et dypt brudd med dokumentarfilmsjangeren.

Kritikken til tross. Filmen er artig, underholdende, og gir et spennende tilbakeblikk på Magnus Carlsens fantomkarriere. Men har vi egentlig blitt mer kjent med Magnus Carlsen enn vi var fra før? Regissøren har kommet tett på Carlsen. Kanskje for tett?

Terningkast 4

Stjernetreff som sjakkfilm

Når det er sagt: Som sjakkspiller, er dette en av få sjakk-filmer som kan måle seg med «Searching for Bobby Fischer».

Vi kommer kanskje ikke nært nok på verdensmesteren, men for en sjakkspiller, er det 90 minutter med latter og adrenalin. Det er en film om sjakkspilleren og verdensmesteren Magnus Carlsen. Filmen sitter ganske godt dramaturgisk, og klipp og lydsporet er suverent.

Sjakknytt anbefaler Magnus – når blir neste gang vi får en norsk sjakkfilm på kino?

Fakta om Magnus: